Reisebrev: På vei inn mot hjertet av Kambodsja (DEL 1)

Reisekilden anbefaler Kambodsja.

Langt inne på landsbygda i Kambodsja strever en gammel minibuss seg sakte fremover på en hullete og svært dårlig vei. Et relativt flatt landskap med tropisk skog og noen små gårder dominerer på alle kanter. Ut av de skitne vinduene kan man se en hel verden utfolde seg med alle de utrolige kontrastene som man kun kan finne på landsbygden i den tredje verden.

Man kan se gamle menn med kraftige rynker i huden sitte i ly av solen under et tre, mens den yngre generasjonen jobbet på jordet med de få husdyrene de har til rådighet.

Man kan se små boder hvor lokale kvinner selger det de har til overs for dagen.

Man kan se tradisjonelle langhus på stylter, hvor flere generasjoner bor tett i sammen under ett og samme tak. Privatliv er nok et fremmedord for de fleste.....


Å komme med buss i fra millionbyen Bangkok til en liten og øde grensestasjon mellom Thailand og  Kambodsja føltes som et hav av forskjeller. Grensestasjonen var nesten folketom og øde, enten på grunn av at det var tidlig på morgenen, eller fordi dette rett og slett var en grenseovergang ingen brukte.

Det første som møtte meg på andre siden i Kambodsja var en forlatt og ensom grenselandsby. En lang og støvete hovedgate kom til syne, nesten som tatt ut i fra en amerikansk cowboy-film, men dette var ikke "ville-vesten", det var "ville-østen".

Og den første ordentlige leksen man lærer i Kambodsja er, vær tålmodig. Ingenting går som planlagt og timetabellen stemmer aldri. Men til slutt, så kommer man alltid frem dit man skal. Det er en slags "orden" i all kaoset. Så når minibussen min i den lille grenselandsbyen ikke ville starte, så var det ikke noe mer naturlig enn at den lokale sjåføren som ikke kunne snakke engelsk, fikk meg og to andre backpackere ( i fra Australia og Frankrike) bak bussen for å dytte den i gang. Etter litt hyling og skriking i fra sjåføren, måtte vi deretter legge på sprang etter den, da sjåføren ikke våget å stoppe i frykt for at motoren skulle dø ut igjen.

Og slik startet eventyret i Kambodsja. Vi satte full fart inn mot hjertet av et land jeg aldri hadde satt mine bein i før. Et land jeg visste nesten ingenting om.

Grensebyen i Kambodsja. Minibussen vil ikke starte.

Man skal ikke mange skritt inn i landet før man oppdager at Kambodsja er et lutfattig land med en elendig infrastruktur. Flere plasser i landet er veier ikke-eksisterende, og i det området vi kjørte igjennom var veien til tider "vasket bort". Sånn ca halvparten av gangene klarte sjåføren å styre unna de gigantiske hullene som det var så altfor mange av i veien. Ca halvparten av gangene kjørte han mer ute i grøften enn på veien, mens de resterende gangene traff han hullene med full styrke.

Det resulterte i at de få passasjerene som befant seg i bussen, nærmest hoppet opp og ut av setene. Vi måtte klamre oss fast i setet foran, for å ikke ende opp på gulvet i midtgangen. Virkelig spennende, for selv i Norge har vi ikke så dårlige veier.

Vi kjørte siden igjennom små landsbygder hvor barna sprang etter oss og vinket ivrig i det de så det satt tre vestlige backpackere og tittet ut igjennom de skitne vinduene. Da vi vinket tilbake, fikk vi store smil i retur. Dette var noen fantastiske øyeblikk, som jeg kun tidligere hadde sett og opplevd på eksotiske reiseprogram på TV.

Et par ganger måtte vi stoppe opp for å fylle på bensin, men problemet var at det ikke fantes noen bensinstasjoner i denne delen av landet.

Kambodsja har en mangel på nesten alt som heter infrastruktur, men det stopper ikke kreative og lokale grunder for å dekke etterspørselen i markedet. Så hva er løsningen?

 Jo, lokale menn og kvinner snekrer i sammen en hjemmelaget bod langs veien, hvor dem tilbyr alt i fra vann, snacks, sigaretter og bensin helt på enten vannflasker eller større kanner.


KAMBODSJA ER ET av de landene du aldri vil glemme om du først besøker det. Det skiller seg ut på en positiv, men også på en litt mindre positiv måte. Landet gikk igjennom en spiral av elendighet, ondskap og krig i flere 10-år. Det er ikke mange år siden Khmer regimet herjet landet med sin brutale jernhånd hvor 1.5 millioner mennesker av totalt 8 millioner gikk "tapt".

Et land i kaos

En svært vanlig metode som mange regimer benytter når dem ønsker full kontroll over befolkningen, er å fjerne alle som kan kategorieres som "intellektuelle" i befolkningen. Det vil være lærere, doktorer, professorer og andre lærde. Også i Kambodsja var det disse som først ble henrettet.

Det var vanlig med ekstrem tortur, også for barn som tilhørte "feil" familie eller klan. Svært ofte måtte de som hadde mottatt sin dødsdom, grave sine egne graver, for å deretter bli begravd levende. Det var ikke noe vits i å sløse verdifulle patroner på å "skyte dem" sies det.

Arkitekten bak denne ondskapen het Pol Pot og han startet en lignende revolusjon som vi så i Kina under Mao Zedong, men enda verre og mer brutal. Den siste rest av Røde Khmer ga seg i 1997, og nå er det endelig fred i dette lille nabolandet til Thailand. I disse dager prøver Kambodsja sakte, men sikkert å stable seg på beina igjen. Turistnæringen har blitt en viktig inntektskilde og de siste årene har turismen eksplodert i landet.

Kambodsja er enda et land full av landeminer og mye elendighet, men de har en stor og helt spesiell juvel å vise omverden. Verdensberømte Angkor i fra fordums tider. En attraksjon som tiltrekker seg tusenvis av mennesker verden over. Det var derfor jeg hadde reist inn til Kambodsja og det var mot denne attraksjonen jeg nå hadde satt kurs mot.

Lite visste jeg om hvilke spennende dager som lå i vente.....

Del 2 kommer snart.

For mer informasjon om en reise til Kambodsja: Ta kontakt med oss i Reisekilden enten via telefon 38 32 04 80, eller e-post: reisekilden@travelnet.no

Artikkelen ble skrevet av Thomas Danielsen på vegne av Reisekilden. ( Thomas reise igjennom Kambodsja som backpacker i 2005)